Kamilla & Gud

BLI ABONNENT NÅ, OG FÅ ÅRETS FIRE UTGIVELSER FOR 400 KR (INKL. FRAKT)

* Abonnementet løper til det blir sagt opp.

Abonner nå

Kamila & ?

Skriv kva du vil. Vi lovar 100 % anonymitet, uansett kven du er. Innsendingsfrist for skjønnlitterære tekstar er 1. mai. Bidrag sendes til tekst@littkamilla.no.

HU_Budapest_Anonymous_statue

Slippfest for Kamilla & kroppen

Tusen hjertelig takk til alle som var med på å gjøre slippfesten på Bislet Bad til en uforglemmelig opplevelse. La oss trykke på repeat neste år!


Kamilla07
Kamilla05Kamilla12Kamilla04  Kamilla18

Flere bilder på facebook.com/littkamilla.
Foto: Ole Magnus Kinapel

En aldri så liten hyllest til kroppen #3

Den siste (forhåpentligvis ikke i historien) hyllesten til kroppen kommer fra Alexander Fallo. Han har tidligere bidratt med tekster i Kamilla & psykologen og Kamilla & sirkuset.

Alexander Fallo

Hver gang jeg ligger med andre er det som om kroppen min først tror det er din kropp.

Jeg har ikke glemt kroppen din. Jeg har ikke glemt hvordan den kurver seg rundt skjelettet ditt. Går det an å si det? Kurve seg rundt? Det er sånn jeg tenker på kroppen din, eller om kroppen din. At det som er deg liksom snirkler seg rundt, som en spiral, flere spiraler oppå hverandre, så spiralmønsteret til slutt er borte. Jeg ser for meg små fangarmer som fester kroppen din til skjelettet, mens scenene og musklene holder deg fast, holder kroppen oppe – på en måte jeg ikke gjorde.

Da jeg var liten hadde vi elg i garasjen. Hver høst. Den skulle henge sa pappa. Henge til kjøttet glapp fra beina. Jeg tror vi hang for lenge. Til slutt lå kjøttet som var oss nede på garasjegulvet med oljesøl og grus. Hvem skulle løfte oss av krokene vi hang i, før det var for sent?

Bevegelsen er kroppens minne. Så hvilke bevegelser må jeg gjøre for å få slettet alt? Må jeg starte på nytt i de bevegelsene? Gjøre dem like mange ganger med en ny kropp? Flere kropper? Jeg har begynt å trene. Min kropp er ikke lik den din kropp husker, hvis din kropp husker min kropp. Kanskje er din kropp annerledes også. Kanskje kurven som en gang var der har flyttet seg. Kanskje et bein stikker ut der det en gang var fett. Kanskje jeg bare skal la det henge.

En aldri så liten hyllest til kroppen #2

amalie

Vi har bedt et knippe mennesker skrive en aldri så liten hyllest til kroppen. Nest ut er Amalie Kasin Lerstang, som er et av de kloke hodene bak både FANFARE og FERDIGSNAKKA.  I fjor debuterte hun med boken «Europa» og danset med henda i været på slippfesten for Kamilla & byen.

Jeg visste ikke at jeg hadde hud over knærne før Trinny og Susanna fortalte meg det. Det må ha vært hjemme hos mora mi, for ellers ser jeg ikke på tv. Men når jeg er der ser på jeg på tv-tv, det mest tv-ete som finnes. T&S fikk en gjeng damer til å kle av seg til undertøy og så måtte de stille seg i en rekke som gikk fra minst lafsete overkneshud til mest lafsete overkneshud. De kikket på hverandres knær og forsøkte å finne de riktige plassene, T&S hjalp så godt de kunne. Graderingen av overkneshud sammenfalt ikke med yngst/eldst, «her er det tydelig at noen har tatt bedre vare på seg selv enn andre!», sa T og blunka, før hun og S fant sine plasser i rekken, til alles overraskelse havnet de helt ytterst på lite overkneshud-sida. Jeg måtte krølle av min hullete strømpebukse for å sjekke at alt var som det skulle med meg. Se der ja, der var den. Det var definitivt hud, den var over kneet, jeg var i besittelse av den. Det ville vært så pinlig hvis ikke. Jeg ropte på mamma: «Mamma! Jeg oppdaget akkurat noe crazy shit over kneet mitt!» Mamma kom løpende ut fra kjøkkenet med en slikkepott i hånda. «Hva er det», spurte mamma, «er det flått?» «Se!», sa jeg. Mamma så mot kneet mitt. «Det er hud over kneet», sa jeg. «Cool», sa mamma. Så krøllet hun av seg sin hullete strømpebukse. Hos henne hadde huden fått streker på seg og lagt seg litt over selve kneskåla, slik at overkneshuden nesten var blitt knehud. «The body is a mystery», sa mamma, «kan du ta et bilde av oss?» Vi tok av oss klærne. Jeg hentet kamera, stilte det på stativet, holdt selvutløserknappen skjult bak ryggen. FLÆSH. «Jeg tror vi stod feil», sa jeg til mamma, «for du har mer lafsete overkneshud enn meg, så du bør stå til høyre.» Vi byttet side. FLÆSH. «Tyngdekraften», sa mamma. Vi hang bildet på veggen. Vi lagde et alter. Vi ba våre ydmyke bønner.

En aldri så liten hyllest til kroppen #1

Jonas1

Vi har bedt et knippe mennesker skrive en aldri så liten hyllest til kroppen. Først ut er Jonas Hansen Meyer. Han er 32 år, går på Forfatterstudiet i Tromsø og jobber med den enda vanskeligere førsteboken.

Gnisningene mellom huden og verden

1. Det startet som et vanlig barneeksem i armgroper og knehaser, som i slutten av puberteten flyttet seg til hals og ansikt. Da jeg var på mitt mest usikre og mest ukyssede ble ansiktet mitt rødt, sårt og vondt. Vi pusset opp gangen hjemme på den tiden, og jeg lå i sengen og badet i selvmedlidenhet mens gassene fra malingen forsterket eksemet og befestet det.

2. Jeg har gjort utilgivelige ting mot min egen hud. Jeg har klødd så hardt og så lenge, gnidd håndbaken mot armhulene til jeg fikk brannsår, jeg har revet opp skorper, rispet ansiktet med neglene.

3. Den hjemkomne sønnen blir ønsket varmt velkommen av faren sin etter å ha sløst bort hele arven. B – gjengen i Donald får alltid en ny sjanse til å gjøre nye forbrytelser. Huden min i ansiktet, på halsen og i armhulene, uansett hvor rød den er, uansett hvor store sårene blir, evner hver gang å bli bra igjen, om enn bare for en dag eller to av gangen, og jeg kan begynne kløingen på nytt.

4. Jeg tror ikke at huden min tilgir meg, jeg tror bare at den glemmer. Huden min våkner om morgenen, hun strekker seg i sengen og husker ikke hva jeg gjorde med henne kvelden før. Bare noen spor av gråt i maskaraen.

5. Når jeg klør, er det noe grådig og varmt som inntar meg, det er kløen som tar over og hvisker til meg at man kan ikke bruke viljestyrken mot kløe: «Bare klø. Man må. Det er ikke din skyld.»

6. Men det blir feil å si at jeg ikke vil. Det er flere viljer i meg, og den innerste viljen, den som vinner, den vil klø. Jeg vil ikke klø, og jeg vil klø. Det er kløingens vesen; å ville. Jeg klør.

7. Den salven jeg bruker for å holde utslettet mitt i sjakk heter Elocon. Det er en relativt sterk salve, et såkalt steroid, salven inneholder 0,1 % av virkestoffet mometason som demper kløe og irrritasjon, men dersom man bruker salven for mye, for mange dager på rad, så kan huden ta skade av det, bli tynn og slitt. Man skal egentlig ikke bruke Elocon i ansiktet, men det er det eneste som fungerer.

8. Hvis jeg bruker Elocon på en mandag er utslettet litt bedre dagen etter. På onsdag er jeg på mitt beste, huden er glatt og fin. Ansiktet mitt lyser. Men allerede dagen etter begynner det rødlige og såre og det som klør å komme tilbake. På fredag er det riktig ille. Da er det på tide med en ny runde Elocon. I sykluser på tre – fire dager gjennomlever huden i ansiktet mitt det fulle spekteret fra fallet til helbredelsen.

9. Hvis jeg skal noe viktig en dag. Et jobbintervju, en date eller lignende, bruker jeg alltid Elocon en eller helst to dager i forkant.

10. Når utslettet i ansiktet mitt er på det verste begynner jeg å klø flere steder. Kløingen sprer seg, det klør i området rundt lysken, jeg klør med begge hender på ballene. Jeg biter tennene sammen, kniper igjen øynene. Jeg klør med en hånd i skrittet, den andre i nakken. Jeg klør på brystet, jeg klør på armene. Det er en varme i kløingen, en utrolig varme; i det øyeblikket mens kløen stilles er jeg inne i en ulykkelig rus, det er oppslukende, deilig og trist, som en orgasme.

11. Jeg elsker å klø. Men det gjør meg ulykkelig.

12. Å klø har jeg gitt meg en enorm mengde nytelse. Jeg har sannsynligvis fått mer nytelse av å klø, den søte kløen, enn jeg har fått av seksuell berøring. Sånn totalt sett.

13. Jeg er bundet til eksemet mitt til jeg dør. Så lenge jeg bor i denne kroppen, vil jeg klø, fortsette å klø, smøre på salve, få noen dager fri, og deretter fortsette kløingen.

14. Når jeg en dag dør og svever rundt i det Swedenborgske rom, vil jeg savne kløingen.

15. Det å ha en kropp: å kjenne adrenalin når man bråker med fremmede på t- banen, en stivhet i lårene etter torsdagens knebøyøkt, å fryde seg når man ler av en intern vits sammen med to gode venner, å krøke seg i sofaen trukket mot jorden av sjalusi, hun ville ikke ha meg! og å stå opp morgenen, kjenne trøttheten, motviljen, og klø seg i ansiktet.

16. Jeg tror på et liv etter døden, og jeg tror på det øyeblikket hvor man forstår mye mer, kanskje ikke alt, men mer, det øyeblikket man fylles med kjærlighet, og det er da jeg vil begynne å savne dette eksemet mitt, savne friksjonen. Jeg svever rundt i en eller annen dimensjon, og kjenner et stikk av savn, hvis det er mulig å føle savn uten en kropp å føle det i, et savn etter å ha noe å gni meg opp imot. En savn etter motstanden som gjorde eksemet mulig. Gnisningene mellom huden og verden.

Hode, skulder, kne og tå

emojikropp

Neste nummer handler om kroppen. Bidrag kan sendes til tekst@littkamilla.no innen 9. februar. Kyss, klapp og klem fra redaksjonen.

Å flytte til byen: Ola Jostein Jørgensen

BYEN er tema for neste nummer, og i den anledning spør vi forfattere om å ta oss med tilbake til den dagen/tiden de flyttet til byen. Ola Jostein Jørgensen husker ikke om det var bra eller ensomt.

Oslo, 1997: Det er mest brune møbler på studenthybelen. Gardinene er oransje. Halvliteren koster 32 kroner på Paragrafen. Køen for å hente ut studielånet (36 000 kroner?) er ca. én time lang. Jeg bruker opp halvparten av pengene på en drøy uke. Plater, bøker og øl. Resten av semesteret spiser jeg ris og nudler. På kollokviegruppa er det en eldre kar som sier at det er helt normalt å ta seg en pils eller tre før forelesning. Han lukter svette og er glad i bøker av Michael Crichton. De andre fra gruppa har jeg glemt. En stund synes jeg at jeg har skjønt noe av Kant og Hume og diskuterer dem ofte på vorspiel. Jeg er forelsket i noen som ikke er forelsket i meg. Jeg går på Bjerke bibliotek og låner bøker som ikke har noe med pensum å gjøre. I et par uker ligger jeg inne på rommet og leser romaner, røyker sigaretter og snakker ikke med noen. Jeg husker ikke lenger om det var ensomt eller bra.

ola

Ola Jostein Jørgensen (født 11. oktober 1977) debuterte med romanen Klassikeren i 2011. I 2014 kom han med novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo. Han driver Det stille forlaget sammen med Stian Johansen. Jørgensen hadde et dikt på trykk i Kamilla & eksplosjonen.

 

Ã… flytte til byen: Marianne Clementine HÃ¥heim

BYEN er tema for neste nummer, og i den anledning spør vi forfattere om å ta oss med tilbake til den dagen/tiden de flyttet til byen. Først ut er Marianne Clementine Håheim.

Foreldra mine flyttar meg, som dei alltid har gjort. Same kvar eg skal, er det dei som løftar og ber. Dei, med ryggar som fjordingar. Eg, med parfymerte handflater. Denne gongen flyttar vi ikkje berre frå stad til stad, men frå ein alder til ein annan, over eit vasskilje. Dei løftar og ber og flyttar meg inn i byen eg kan takke for at eg er til, byen kor Frank Zappa førte dei saman. Det er ein våt by med pappa sitt krøllete hår og mamma sine mjuke leggar, ein by kor eg må knuse kneskåler mot brustein for å prøve å bli dottera deira igjen. Det er Bergen, alt tilhøyrer dei og eg prøver meg med open munn i regnet.

MarianneClementineHaheim
Foto: Andreas Eikeseth Nygjerd.

Marianne Clementine Håheim (født 21. august 1987) debuterte i 2012 med diktsamlingen Bilydar. Hun har hatt tekster på trykk i Kamilla & psykologen (les nettutgaven her) og Kamilla & musikken.

Ny dag, nytt tema!

Kamilla & Byen - Victoria Ulrikke Iles

Navnet på vår neste utgivelse er Kamilla & byen. Send oss tekster om byen, for byen, mot byen, på byen, ut av byen, mellom byer, eller andre byrelaterte tanker.

Bidrag sendes til tekst@littkamilla.no innen søndag 23.november. Vi tar gjerne imot Word-dokumenter som er merket med navn og e-postadresse.

Neste nummer: Kamilla & Barna

I neste utgåve er det tid for barna! Medan vi i tidlegare utgåver har invitert skribentar til å reflektere rundt forskjellige tema, har vi denne gongen valt å gjere ein litt ny vri: No er nemleg det einaste kravet at tekstane skal vere barnelitteratur, så er det opp til dei ulike skribentane å utforske kva det kan vere. I tillegg inviterar vi også barn i barneskulealder til å skrive for oss. Er du i framleis i tvil, stikkordet for neste nummer er BARN. Skriv ein tekst til oss da vel! Innleveringsfrist: 15. august.

>

<