– Jeg hater Kamilla-redaksjonen

Kjære Litteraturrådet,

Vi er i ferd med å oppgradere litteraturtidsskriftet vårt. Det blir ikke bare skjønnlitteratur, men også intervjuer, og i neste nummer introduserer vi en ny spalte – tenkte vi i hvert fall. Den skulle hete «Det litterære Råd», og planen var å gi leserne en mulighet til å sende inn spørsmål knyttet til litteratur.

Nå lurer vi imidlertid på følgende: Ettersom dere allerede har tatt denne ideen, er det da slik at vi burde legge den bort? Alle kommer jo til å tro at vi stjal den fra dere. Hvis vi likevel velger å gjennomføre, burde vi lese deres spalte og forsøke å gjøre vår litt annerledes, eller burde vi stole på at resultatet vil bli unikt så lenge vi er oppriktige i vårt arbeid?

Setter pris på raskt svar da neste nummer blir ferdig nå i løpet av de neste ukene.

Med vennlig hilsen,
Kamilla-redaksjonen

Svar fra Olav Løkken Reisop i Litteraturrådet:

Foto: Heidi Furre

Foto: Heidi Furre

Ikke før jeg har skrevet ferdig et svar i denne åndsfraværende spalten (Litteraturrådet) blir jeg konfrontert med en ny leserhenvendelse, mer sjenerende enn noen av de foregående, ja, sant å si med en så motbydelig ordlyd bare en redaksjon ved et litteraturtidsskrift er i stand til å lire av seg i pinlig tro om at de ved hjelp av denne henvendelsen, eller mer presist: vel hjelp av rådet de ber om, skal kunne nå flere såkalte litterære mennesker med det idiotiske påfunnet deres av et litteraturtidsskrift. De ønsker altså å kopiere denne spalten, innstifte et beslektet (litterært) råd, og spør seg selv, med et snev av åndsnærvær, om det kan være et fornuftig innfall, eller om det bare vil virke etterapende. Gjør som dere vil, kjære Kamilla, dere deler jo praktisk talt navn med et kvinneblad allerede, så hvorfor la disse (tilsiktet ironiske) motbydelighetene stanse der? Men la det være helt klart: Langt mer blamerende enn navn og ønsket om å etterape spalten vår, er den kjensgjerning at dere faktisk driver et litteraturtidsskrift, all den tid virkelig litterære mennesker ikke leser tidsskrifter, men åpenbart nok foretrekker bøker, så vel som at ethvert litteraturtidsskrift omtaler litteratur som om det var kappestrid eller en øvelse (i dårlig skjult) selvskryt. Det er ikke lenger en litterær tid, det må dere ha helt klart for dere, for alle disse som i dag kalles litteraturvitere har kun feilaktig, og av villedende grunner, tilranet seg denne betegnelsen fra et universitet og er sjelden mer enn alminnelige tonedøve teoridrøvtyggere som søker eksistensberettigelse ved å figurere i diverse obskure, ikke bare meningsløse, men pretensisøse og samtidig naive (det er slett ingen selvmotsigelse!) og dertil grusomt kvalmende litteraturtidsskrifter; men langt verre enn dem, selvfølgelig, er alle disse forfatterynglingene som også liker å figurere i de samme litteraturtidsskriftene, slike skrivende mennesker som også lager fanziner og får gjengitt såkalte dikt i digitale fora — akkurat slik tidligere generasjoner gikk amok med kopimaskiner og potetsjablonger i tro om at det skulle frembringe litteratur (eventuelt utfordre etablissementet), men som uansett ikke resulterte i annet enn kråketegn som knapt ga mening for de innvidde engang, påfunn, uten at det noensinne har hindret slike tidsskriftmedarbeidere eller fanzineonanister fra å presse «tegnlæren» sin på kjærester, venner og familie som selvsagt hadde foretrukket en rolig kveld foran tv-en, eller hva som helst annet enn å høre enda et «dikt», eller være nødt til å slepe øynene sine over enda en «tekst», og som aller helst skulle sett at disse «litteratene» ble satt til å gjøre et virkelig arbeide, som å grave grøfter eller hugge ved for eksempel. Ja, jeg hater virkelig disse forfatterynglingene, unge «skrivende» mennesker, slik jeg også hater enhver litteraturtidsskriftredaksjon, nøyaktig slik jeg hater redaksjonen i Kamilla, som jeg rett nok ikke vet noenting om, foruten at de er en litteraturtidsskriftredaksjon, som strengt tatt er alt jeg trenger å vite. Sannsynligvis finnes det også Westerdals-elever i redaksjonen, reklamefolk, trendy, såkalt mottenkende individer, ukritiske, kunnskapsløse, blottet for evnen til abstrakt tenkning, og som ikke engang er i stand til å gjengi de såkalte litteraturviternes teoridrøvtygging på en noenlunde anstendig måte, langt mindre forstå, for sin egen del, hva teoriene dreier seg om; like fullt strør de ukritisk om seg med litteraturvitenskapelige begreper, slik de strør om seg med trykksaker med tilgjort grovkornet typografi, disse innholdsløse, selvhevdende og derfor frastøtende blekkene som de innbiller seg at er «hippe», men som bare er fulle av disse innholdsløse, selvhevdende og derfor frastøtende posøruttrykkene, hentet fra et like innholdsløst standarrepertoar, sikkert med opphav i andre, større, og dertil (om mulig) enda mer motbyelige litteraturtidsskrifter som heller ikke har noe med litteratur å gjøre, avskyelige fornøyelsesparker av noen blad, alltid utstyrt med den «toneangivende» estetikken. Men enda verre enn disse frastøtende, påtrengende og selvhøytidelig forfatterynglingene, som innbiller seg at disse miniatyrbøkene deres — fanziner, chapbooks, Gud vet hvordan de benevner denne meningsløse trykksverten — har noen som helst verdi, er disse frivole redaksjonsmedlemmene som skamløst henvender seg til oss i håp om at de kan få etterape den imbesile rådgivningstjenesten vi tilbyr her, som om vi skulle ha truffet gull ved å spy ut banaliteter. Det sier alt. Vi lever ikke lenger i en litterær tid, men i en tid som utelukkende verdsetter middelmådige påfunn fordi det middelmådige også er gjenkjennelig. Kamilla, dere henvender dere fordi dere gjenkjenner ideen om en «litterær» spalte, dere kjenner den igjen så godt som om den skulle vært deres eget stinkende barn, og jeg må derfor slutte at dere likeledes neppe er i stand til å verdsette god litteratur — med mindre Vinduet eller Vagant har gått god for den på forhånd. Kun et fåtall mennesker er litterære, slike som leser og som skriver fordi de søker innsikt, ikke anerkjennelse, og fordi det følgelig ikke spiller noen rolle om de får utgitt det de noterer seg, lønnlig, uten å presse påfunnene sine på andre. Jeg setter punktum her og håper strømmen av dritt skal slutte å slamre mot veggene.

&