En aldri så liten hyllest til kroppen #3

Den siste (forhåpentligvis ikke i historien) hyllesten til kroppen kommer fra Alexander Fallo. Han har tidligere bidratt med tekster i Kamilla & psykologen og Kamilla & sirkuset.

Alexander Fallo

Hver gang jeg ligger med andre er det som om kroppen min først tror det er din kropp.

Jeg har ikke glemt kroppen din. Jeg har ikke glemt hvordan den kurver seg rundt skjelettet ditt. Går det an å si det? Kurve seg rundt? Det er sånn jeg tenker på kroppen din, eller om kroppen din. At det som er deg liksom snirkler seg rundt, som en spiral, flere spiraler oppå hverandre, så spiralmønsteret til slutt er borte. Jeg ser for meg små fangarmer som fester kroppen din til skjelettet, mens scenene og musklene holder deg fast, holder kroppen oppe – på en måte jeg ikke gjorde.

Da jeg var liten hadde vi elg i garasjen. Hver høst. Den skulle henge sa pappa. Henge til kjøttet glapp fra beina. Jeg tror vi hang for lenge. Til slutt lå kjøttet som var oss nede på garasjegulvet med oljesøl og grus. Hvem skulle løfte oss av krokene vi hang i, før det var for sent?

Bevegelsen er kroppens minne. Så hvilke bevegelser må jeg gjøre for å få slettet alt? Må jeg starte på nytt i de bevegelsene? Gjøre dem like mange ganger med en ny kropp? Flere kropper? Jeg har begynt å trene. Min kropp er ikke lik den din kropp husker, hvis din kropp husker min kropp. Kanskje er din kropp annerledes også. Kanskje kurven som en gang var der har flyttet seg. Kanskje et bein stikker ut der det en gang var fett. Kanskje jeg bare skal la det henge.

&